El Instituto de Política Familiar (IPF) es un organismo civil internacional e independiente, fundado en 2001, con estatus consultivo especial ante el ECOSOC de las Naciones Unidas, y que tiene como misión la promoción y defensa de la institución familiar así como la ayuda a sus componentes.


I. FAMILIEN

Familien er et naturlig samfunn som eksisterer før staten eller før hvilket som helst annet fellesskap og den er i besittelse av egne rettigheter som ikke kan overdras. Derfor er familien grunnenheten i samfunnet som former den sosiale utvikling.

Familien er grunnlagt med base i ekteskapet, den fullendte forening mellom en mann og en kvinne, en formell og stabil vielse som inngås frivillig, i offentlighet og som er åpen for livets videre kurs.

Familien som en syntese av de menneskelige impulser (å tilhøre en gruppe, utvikle følelser, etc.) er ikke noe som har blitt skapt i en bestemt menneskelig epoke, men er hele den historiske arven som omfatter alle epoker og sivilisasjoner.

Familien er meget mer enn kun juridisk, sosial og økonomisk forening, fordi hvis man taler om familien, snakker man om livet, overføring av verdier, oppdragelse og utdannelse, solidaritet, stabilitet, fremtid, ja man taler om kjærlighet. Faktisk:


å TALE OM FAMILIEN ER SI JA TIL LIVET

Familien er det naturlige miljø hvor livet til hvert eneste menneske blir overført, tatt vare på og verdsatt. I dette miljøet ser man helt klart den unike karakter til hver eneste person, i familien er man ikke identifisert i form av et nummer, men man blir kalt med eget navn.


å SI FAMILIE ER å SI JA TIL OVERFøRING AV VERDIER

Det er i familien hvor det enkelte mennesket lærer å gi mening til sin tilværelse på samme tid som han eller hun lærer og praktiserer de moralske dygder. Familien er rett og slett det menneskelige miljøet hvor personen blir utviklet på best mulig måte. I familien læres de essensielle kriteriene, verdiene og normene for sameksistens for utvikling og velferd for dens egne medlemmer og for bygningen av samfunnet: frihet, respekt, oppofrelse, generøsitet og solidaritet.


å SI FAMILIE ER å SI JA TIL OPPDRAGELSE OG UTDANNELSE

Familien den første oppdragende institusjon. I familien overføres hele kulturen og måten å være på til et folk. Uten familien ville hele utdanningssystemet være uten fundament.

Familien er vital for barna. Den er deres første referanse og derfor deres første utdannende instans. Barna trenger referanser for å leve og det er familien hvor personligheten til barnet blir formet, nemlig ved å stole på sine foreldre. Det er en stabil referanse basert på gjensidig kjærlighet.


å SI FAMILIE ER å SI JA TIL INTERNASJONAL SOLIDARITET

Familien er stedet hvor flere generasjoner møtes og hvor man hjelper hverandre med å vokse opp i solidaritet og i forpliktelse og hvor man lærer å harmonisere individuelle rettigheter med andre krav fra det sosiale livet. Det er det menneskelige miljøet hvor man opplever med størst intensitet den utlevering uten egeninteresse som en gir til de som man ikke kan forvente å få noe tilbake på grunn av deres tilstand: barn og gamle. Denne utleveringen til de aller svakeste er også en humanistisk faktor og en nødvendig solidaritet for vår sosiale eksistens.


å SI FAMILIE ER å SI JA TIL STABILITET

I dagens samfunn har familien blitt fundament for stabilitet for dens medlemmer i et samfunn som strever med problemer som arbeidsledighet, sykdom, marginaliserte mennesker eller avhengighet og hvor familien demper disse dramatiske effekter som disse nevnte problemer forårsaker. Familien er i dag kjernen for solidaritet innad i samfunnet.


å SI FAMILIE ER å SI JA TIL FREMTIDEN

Familien er garanti for fremtiden, den er et fellesskap som er på samme tid stabilt og dynamisk og som tar opp og overfører verdiene til et konkret sivilt samfunn. I familieleiet begynner hvert enkelt individ å formes i deres nasjonale fellesskap som individet tilhører og slik sikres folkets overlevelse. I familien blir man kjent med historien ved hjelp av samtaler med foreldre og besteforeldre, denne viktige dialogen mellom generasjonene som er av enestående betydning.

Familien er uten tvil det første menneskelige samfunn, den er et fellesskapssubjekt som overgår alle andre sosiale institusjoner og bærer preg av å være umulig å erstatte, fordi den er spiren til verdiene og livets skattekammer.


å SI FAMILIE ER RETT OG SLETT å SI JA TIL KJæRLIGHETEN

Familien er, først og fremst, et fellesskap basert på kjærlighet og solidaritet, umulig å erstatte når det gjelder oppdragelse, utdannelse og overføring av de essensielle verdiene (kulturelle, etiske, sosiale og åndelige) for utvikling og velferd for dens egne medlemmer og samfunnet sett under ett.


II. OFFENTLIGE TILTAK MED ET FAMILIEPERSPEKTIV

I dag mer enn noensinne er det nødvendig å satse på familien. å satse på familien er å kjempe mot individualismen og den kroniske ensomhet som bor i dagens menneske. å satse på familien er å lage et eget rom for å møte og for å ha fellesskap med andre personer. å satse på familien er å tro, tross alt, at livet er, først og fremst, et kall til kjærligheten og lykken.

Det er nødvendig å satse bestemt på familien på alle nivåer (helt fra individet, foreninger, forvaltningen og til det politiske planet.). Og som konsekvens av dette er det nødvendig å orientere familietiltakene som de ulike forvaltningsnivåer utvikler på nytt, slik at den offentlige politikken tar i betraktning familien som en sosial gruppe med det målet for øyet å gjøre det lettere for denne å gjennomføre dens spesifikke mål.

En familiepolitikk som er utelukkende begrenset til sektortiltak eller til integreringsplaner for familiemedlemmene kun betraktet som individer, resulterer alltid i en ufullstendig familiepolitikk.

Den beste hjelpen som man kan gi til familiene er å hjelpe familien som institusjon. Dette krever utarbeidelse av en familiepolitikk som retter seg til familien som sosialt subjekt, og ikke til individene som utgjør enheten.

En familiepolitikk som retter seg uttrykkelig til det som gjelder familiegruppen forstått som et følelsesmessig, utdannings-, økonomisk og sosialt miljø, forutsetter at man ikke kun lager lover med utgangspunkt i individet, men med hensyn til og i form av personer som lever sammen i en familie, dvs. at det forutsetter at man lager lover med et "familieperspektiv".

Man kan ikke forvente at familien skal være en ansvarlig instans og gi den konkrete plikter med hensyn til barna, de syke, de unge, de gamle eller de funksjonshemmede og på samme tid nekte den sin egen verdighet, rettigheter og offentlig anerkjennelse som sådan. Det er akkurat det man skal inkludere i familiepolitiske tiltak, å fremme familien som en privilegert institusjon.

Som en følge av dette, bør familiepolitiske tiltak med et familieperspektiv:


- være av universal karakter (rettet til alle familier uten unntak eller begrensninger fordi staten anerkjenner dem og foreslår til felles gode og, derfor støtter den familien på alle områder) og ikke kun gi assistanse (rettet mot familier som har problemer og som er tiltak for å rette på skjevheter).
- fremme familien som institusjon,
- fremme selve ideen om familien ved å støtte opp under gode holdninger og vekstvilkår for familien
- tillate familien å komme hverdagen i møte,
- hjelpe foreldrene til å ha så mange barn som de faktisk ønsker,
- integrere på virkelig menneskelig og konstruktivt vis de ulike miljøer for arbeids-, familie- og personlig utvikling,
- hjelpe til å komme over familiekriser,
- anerkjenne foreldrenes rett til å oppdra og utdanne sine barn,
- fremme organisasjonenes og foreldrenes aktive deltakelse.
- å ta i betraktning, som spesifikke tiltak, familiene som har spesielle behov.